Månedlige arkiver: juli 2010

På-ræva-dagen!

I dag har vi kjørt 740km på 6 timer. Tross en idiotisk gedigen haug med veiarbeid. Wow. Litt smålei av å sitte på ræva i bil ankom vi Seattle, tok inn på Motel 6…og satte oss i bilen for å kjøre i en halvtime til. Til en IMAX-kino i Kent, litt sør for Seattle! Der satt vi på ræva i 2,5 timer til.

Inception var en ganske så bra film. Øystein-rating 4/6 med en personlig note om sorg over at Chris Nolan har gått over til the Dark Side of CGI. Gutta var enige om at konseptet var interessant tross den åpenbare Matrix-worshipen, gjennomføringa forsåvidt bra nok MEN vi skulle ønske at de hadde strukket konseptet lenger, IMAX er blodfett og Øystein fikk motion sickness. Visstnok pga for lite FPS-gaming. Go figure.

Dagens transportetappe kan dere som vanlig se HER.

Hvorfor lager dem *SÅ* knappe svinger i USA?
Deler av Washington kunne faktisk minne veldig om Norge
"It's not unusual to get elected by anyone"

To boldly go…

4 store kara på et motellrom; ei natt full av snorking, merkelige kroppsodører, en AC med personlighetsforstyrrelser og senger som tok knekken på 2 av 4 rygger. Høres flott ut. Resultatet? En dag full av usedvanlig godt humør!

Vi starta med frokost på Running Bear Pancake House, hvor vi lærte enda litt mer om hvorfor dette landet har et fedmeproblem. Så dro vi til en av verdens mest berømte nasjonalparker: YELLOWSTONE! To boldly go where all the tourists also have gone. Hrm.

West Entrance kosta oss 25$ men det var da greit nok. Så ble vi straks utrolig lite gira av den trege køa vi havna i gjennom landskap som like gjerne kunne vært Nord-Sverige. Boring! Men plutselig nådde vi kilden til forsinkelsen: En flokk Mule Deer på vei over veien og en park ranger som dirigerte trafikken. Plutselig var dette dritspennende og foto-Vidar tok løs. Vi fikk også se en Bison som lå og slacket i veikanten og KJ tissa nesten på en lite strategisk plassert Pika. Ikke spør. Så kom vi til Firehole Canyon Drive, en liten avstikker hvor man kan se en søt canyon med høye klipper rundt og ei elv i bunnen. Kulere enn det høres ut, men fremdeles kun en liten oppvarming før vi kom til godsakene.

Fountain Paint Pot ble vårt første møte med hot springs’ene som Yellowstone er berømt for. Et fascinerende område med høy grad av termisk aktivitet, noe som vises på flere måter. Bakken damper og vann pipler ut, med så intens gehalt av svovel, bakterier og mineraler at bakken antar en merkelig rød-gul farge med masse forskjellige nyanser. Små og store hull med helt klart boblende varmt vann finnes spredt utover området, med vegger i nydelig blått/hvitt. Og så har man selve geysirene… De finnes i alle former og størrelser, og en av de mer middels siza geysirene fant det for godt å sprute på oss!

Vi fikk se mye fantastisk i dag, og selvfølgelig måtte vi se Old Faithful. Han var litt slapp i dag og spruta ikke til sitt fulle potensiale (høhø) men gav oss allikevel en stor opplevelse. Her befinner det seg mye rart under overflaten!

Vi avslutta turen med en svipptur til og litt spasering på West Thumb ved Yellowstone Lake, et av stedene hvor supervulkanen er på sitt mest aktive. Her gikk vi rundt blandt flere kilder og sære geologiske fenomener. Det er vakkert og skremmende, siden vi vet at dette er stedet hvor jordens eventuelle endelikt skal begynne. I morgen eller om 5000 år, hvem vet?

Okay, vi satte kursen mot Seattle. USA er et land med mye variert på naturfronten og nå har vi funnet et av de bedre områdene: Montana! Dette er basically et noe oppjazza norsk landskap med store sletter, høye og vakre fjellområder, elver og sjarmerende småbyer av typen vi vanligvis ser på TV – som f.eks Harrison. Vi er storligen imponerte!

Også får vi med oss at nordmenn har kameratene sine i kjeften når de blir vekket av isbjørn…. Dere altså. God natt fra Missoula! Dagens kjørerute kan som vanlig sees ved å klikke HER.

PS: Daniel er fremdeles i live.

Old Faithful var fremdeles et syn for guder, selv om den ikke nådde topphøyden
Fountain Paint Spots var vårt første møte med geysirene. Dog ganske små utbrudd
DIsse fargene går igjen rundt alle "hullene" i Yellowstone. En suppe av underjordiske mineraler og bakterier
Vanlig vegetasjon dør pga bakteriekulturen og den unaturlige varmen i jordsmonnet
Fristende med en dukkert, men temperaturen var nok tanken for varm!
Supervulkanen ved Yellowstone National Park er nok trygg i 2010, men hva skjer i 2012?

North, Miss Tessmacher!

Egentlig hadde ingen lyst til å stå opp i dag, fordi alle var skikkelig trøtte. Men tøffe reisende kan ikke somle med slikt, så av gårde bar det – for første gang på turen med Øystein som sjåfør! Så kan alle gutta skryte av å ha kjørt bil i USA.

Vår første stopp i dag var Hill Aerospace Museum som, tross en superbillig folder som fikk oss til å forvente ca ingenting, i aller høyeste grad var verd hvert et øre. Gratis var det også. Der fikk vi se stort sett alt det amerikanske luftforsvaret har hatt å herje med, omtrent fra luftfartens spede begynnelse og fram til Gulfkrigen. Vi har tilogmed tatt på en SR-71 Blackbird! Det var ganske så interessant å se hvordan ting har utvikla seg, og like skummelt å se våpnene de bærer på. De hadde jaggu ei atombombe der også! En replika riktignok, laget til og brukt i filmen Oppenheimer. Herreminhatt.

Kjøredagen var ellers nokså rolig, selv om vi nå er bekymra for Daniel som er uggen! Vi fant oss et motell i West Yellowstone, Montana, og her skal det sløves til i morgen. Følg med og få vite om Daniel har krepert! Dette blir spennende!!

For dem som vil se dagens kjørerute, kan dere klikke HER.

Hill Aerospace Museum i Utah var mer enn det vi hadde forventet oss... og gratis!
SR-71 "Blackbird" var mat for avionikknerder
SR-71 "Blackbird" var verdens raskeste fly og er fremdeles verdens raskeste jetfly ved Mach 3+
McDonnell Douglas F-4 Phantom var Vietnam og Koreakrigens suksess i lufta

Fear, Loathing and LEAVING Las Vegas!

Utakk er verdens lønn. Det lærte iallfall Daniel nå på morran. Vi kjørte rundt i Las Vegas for å ta noen bilder, Vidar ba Daniel om å knipse noe på sin side og pliktoppfyllende som han er gjorde han sitt beste. Det innebar da å lene seg litt ut av vinduet for best mulig «view», og WHUPS så fløy hatten av hodet. En påfølgende tur til nærmeste hattesjappe avslørte at den WHUPS’en kosta 22$. Crap.

Anyway, farewell Las bloody Vegas! Aldri har vi sett makan til tvers gjennom råtten plass; som tidligere nevnt er de grunnleggende verdiene her direkte kvalme av natur, og her er ødelagte mennesker på hvert gatehjørne. Noen pga rusmisbruk, andre pga overdreven gambling. De halter rundt og ser ut som om de er knekt på midten, med en kopp i hånda som de tar med seg inn på fastfood-sjappene for å fylle vann i. Så sitter de inntil en vegg i det lille de finner av skygge og ser ut i lufta. Tomme blikk. Nei dæven ta; nå er det slutt på ørken, overdreven hete og elendighet; vi drar NORDOVER!!

Etter ca 45 minutter i sneglefart pga veiarbeid var vi ganske miserable av humør, men det er da ingenting som ikke Halvdan Sivertsen kan fikse på! Nordmenn på ferie altså; her suser vi gjennom ørkenen og vræler FØRR EI DAAMEEEE, SOOM DUUUU for full hals. Sånn skal det være! Og apropos synging: Vi kommer da ikke unna barnesanger med slikt klientell i bilen. Vi kom oss gjennom hele «Tre små kinesere på Høybroplass» med alle vokaler OG et par diftonger. Og nesten «k». Hrm. Ingen skal komme og si at ikke timene i bil kan suse forbi når man bare har litt humor av beste Sørvik-kaliber.

Like etter Salt Lake City i Utah tok vi inn på nærmeste Motel 6 og i morgen bærer det videre nordover.

Dagens kjørerute og etappe kan du se ved å klikke HER.

Belagio og Caesars Palace står klar for å tømme lommebøkene til folk og fe
The Mirage i Las Vegas
Bellagio, ett av Las Vegas mest berømte hotell og kasino
Utah byr på spektakulær utsikt selv fra bilvinduet

As we drive through the Valley of no shadow, only Death…

Tid for litt sightseeing! Jack in the Box var snill og serverte oss frokost av sunneste kaliber (ahem), så mette og gode lot vi Erna guide oss mot dagens reisemål, om lag 2 timer unna. Erna er forresten GPSen vår og har fått navnet sitt fordi hun er lunefull og ustabil som et gammelt kvinnfolk. No offense.

Temperaturen steg gradvis, veien ble dårligere og vi skrudde opp AC’en, og plutselig entret vi DEATH VALLEY – nasjonalparken som hvert år tar livet av dårlig forberedte turister. Ikke oss! Vi hadde nemlig gjort research og fortjener klapp på solbrente skuldrer for det.

Dante’s View var første punktet på lista. 5000 fot over saltsletta langt der nede, en utsikt som til og med tok pusten fra oss – og vi har sett Grand Canyon! Dette kan nesten ikke beskrives. Derfor gjør vi det heller ikke. Hah.

Derfra kjørte vi langs Furnace Creek Wash til Zabriskie Point, et utkikkspunkt hvor man kan se endeløse formasjoner av lavastein bølge seg av gårde gjennom horisonten mens de ser ut til å vibrere pga en lufttemperatur på godt over 40grader C. Jaggu likner de litt på pappmaché også!

På Furnace Creek Visitor Center fikk vi vite at vandaler har ødelagt Mushroom Rock, et av naturens merkeligste skaperverk. Trenger vi å si noe om hvor bedritent det er å gjøre slikt? Fy faen!

Mesquite Flat Sand Dunes var helt surrealistisk; her har man plutselig vandret ut i Sahara! Sånn skal en ekte ørken se ut, ja. Vi «nøyt» varmen og fotograferte litt, før vi snudde i Stovepipe Wells Village og satte kursen mot Badwater Basin.

Neste stopp var Devils Golf Course, en slette full av naturlige krystallformasjoner som ser ut som en helt annen planet. Dessverre har en sjelden flom ødelagt mesteparten, men det var fremdeles et imponerende syn.

Så kom dagens siste: Badwater Basin. Opprinnelig døpt av en reisende som endelig hadde funnet et vannhull, som eselet hans nektet å drikke av; Badwater er et bitte lite vannhull i enden av ei gedigen saltslette et par hundre fot under havnivå, noe som gjør den til det laveste punktet i Nord-Amerika. Det var en spesiell følelse å labbe utover sletta på saltavleiringer som er tusener av år gamle. Lufta vibrerer og alt ser ut som det rister, og vindpustene som ellers ville vært en velsignet avveksling gjør kun varmen verre. Og i dette miljøet drev folk gruvedrift!! Da vi kom inn i bilen rant svetten i strie strømmer, men vi hadde som tidligere nevnt vært lure: Vi hadde kjøpt masse vann. 4 mann har nok konsumert tett på 8 liter i dag. Nesten iallfall.

Anyway, takk til Death Valley for en helt sjelden opplevelse. Og takk til McDonalds for kjapp kveldsmat. Og helt til slutt: Skal du kjøpe sjokolade her i USA, ligg jævlig langt unna Hershey’s Milk Chocolate. Den smaker spy!

Panorama av utsikten fra Dante's View ved Death Valley
Panorama av Devils Golf Course på "bunnen" av Death Valley
Panorama av Zabriskie Point i Death Valley
Mesquite Flat Sand Dunes var en varm, men spesiell opplevelse med "ekte" ørken
Øystein, Kai Joar og Vidar skuer utover det vi skal tilbringe resten av dagen å utforske
Badwater var ekstremt varmt, nærmere 45'C og klatret mot 50'C
Ikke rart at eselet til pioneren ikke ville drikke det ramsalte vannet i Badwater

Hetebølge og våpenfeber

Vidar og Daniel har hatt ei helvetesnatt. AC’en var drit! Gutta sov i basically utetemperatur, rundt om 40grader C, og mista nok mer vann i løpet av denne natta enn de to foregående dagene til sammen. Som Daniel sa: «Æ pessa grøt!» Så vi fant oss et annet Motel 6, mer sentrumsnært og fantastisk nok billigere!

Dette ble den store fise-rundt-i-Vegas-og-gjøre-rare-ting-dagen. Først dro vi på Bass Pro Shop, den største friluftslivsjappa vi har sett. To svære etasjer med alt en kan tenke seg av villmarksutstyr; jakt- og fiskeredskaper, båter av ethvert format og klær. Vidar ble gal, så kjøpte han seg et kikkertsikte. Rifle neste?

Vi dro iallfall til Las Vegas Gun Range, ei lita bule hvor noen småshabby typer som tross sin unge alder har sett litt for mye krigsaction lar deg fyre av diverse våpen mot et ikke direkte beskjedent honorar. Vidar gikk for M-16 9mm og Desert Eagle .50, mens Daniel kjørte MP5 og H&K USP m/lyddemper. De to andre benyttet anledningen til å observere og ta bilder. Fun was had.

Så ble det shopping på Las Vegas Outlet Store, et gedigent kjøpesenterkompleks med flere hundre merkebutikker av typen Converse, Nike, Hilfiger, Levi’s, Vans etc. Gutta gikk bananas og shoppet klær! Hvem skulle vel tro det? Dagen avsluttes med etterlengtet sløving på hotellrommet. Yay!

Daniel prøvde H&K USP .45 med lyddemper
Vidar viser frem Desert Eagle .50'en han har skutt med
.50 American Express er brutale greier
Vidar poserer med en M16, modifisert til 9mm for skyting på innendørsbane

Welcome to the jungle!

Vi har tilbragt mesteparten av dagen på veien mellom Flagstaff og Las Vegas, så la oss gjøre det kjapt: Bensinstasjoner i ørkenen er kjipe greier, og Grand Canyon er AWESOME! Det er fascinerende hva naturen klarer å lage til innimellom. Øyet klarer bare å håndtere en viss mengde av informasjonen som ligger foran oss; fra en viss avstand og ut ser det meste ut som et «matte painting» fra en film. Helt utrolig.
Hoover Dam var et punkt vi passerte på ferden, og hittil det varmeste. For oss holdt det med en kjapp tur ut av bilen for litt fotosession, og vi skyndte oss videre.

Enter Las Vegas… Hva kan man vel si om denne byen? Dette er tvers gjennom SKITTENT. En hel by full av Casinos, banker, pantelånere, advokater, strippebuler og det som verre er. Konstruert utelukkende for å utnytte svake mennesker. Delvis noe på den kvalme siden, delvis jævlig underholdende. Samtidig som alt ved denne byen er helt avskyelig og går tvert imot alle moralske verdier vi står for, klarer vi ikke å la være å bli fascinert av den. Her finnes det imitatorer av alle slag, og vi drakk øl på en irsk pub mens et band spilte Dubliners-musikk. Dessuten fikk vi observert noe sært: Et par hadde plukket opp en prostituert for å krydre det trasige livet sitt. Hver eneste fiber i kroppen roper høyt om hvor galt dette er, men sånt er dagligdags her i Vegas og vi kan ikke gjøre annet enn å traske videre.

Vi har en idé: Vi må komme oss VEKK herfra! Men vi har noen ting å gjøre her i området først…

Temperaturen er dessuten 45’C her. Djises.

Dagens kjørerute finner du som vanlig ved å klikke HER.

Grand Canyon i all sin prakt (36 bilders panorama)
Kai Joar og Daniel nyter utsikten
Hoover Dam var et syn i seg selv. Vi snakker om STOR skala
Las Vegas dukker opp midt i ørkenen

Ørken, Beef Jerky og Jack in the Box

Travel day, whoop whoop! Vi har benytta anledninga til å sove ekstra lenge i dag, opp klokka 0900. Lekkert var det å ta en dusj, men så åpna vi døra og WHOOF så var det 35 grader inne. En fin dag for å holde seg innendørs sammen med AC’en… Og det var stort sett det vi gjorde i dag. Bil, spise, drikke. Og dårlig humor. Og stor fascinasjon over det massivt fremmede landskapet som rullet forbi rundt oss. Ørken, kaktus og stekende sol – vi kunne stekt mat på panseret, og ikke pga motorvarmen! Innimellom passerte vi ei ensom, stakkarslig elv; et blått belte med tynne, grønne kanter gjennom alt det gulbrune. Spesielt.

Etter hvert kom vi høyere i terrenget og jo høyere vi kom, jo frodigere ble det. Deler av terrenget kunne like gjerne vært i Norge, og det er bare noen få miles unna ørkenen! Velvel, rundt kl1730 ankom vi Flagstaff på 2100m over havet. Vi er høyere på landjorda enn noen av oss har vært før. Tror vi. Men det FØLES ikke så høyt, det virker helt normalt faktisk. Motel 6 tok uansett i mot oss som vanlig, og vi takket for det.

Vi gjorde et tappert forsøk på å få se meteorkrateret som ligger 36 miles unna, men de har gjerdet inne hele greia og turistfella var stengt. Skjitsækka! Vi ble litt grinete, pissa på «No trespassing»-skiltet og kjørte altfor fort på veien deres. In yer face, basterds!! Hah! Så kom det jaggu litt dårlig vær, og vi fikk kjøre gjennom litt ekte amerikansk regn. Morsomt. I morgen blir det bedre, yay! Dagens kjøredistanse finner du som vanlig ved å klikke HER.

PS! Vi ligger en post bak skjema siden vi manglet Wifi på gårdagens hotell. Vi poster den i mårra!

Arizona har ikke så alt for mye å by på sitt aller tørreste.
En av dagens severdigheter, Elon Phoenix (University of Phoenix) baseball-stadion. Enorm!
Flagstaff, Arizona ligger LANGT over havet. Enorm høyde fra det vi er vant til!
Meteorkrater-lokasjonen hadde stengt turistfella, så dette var alt vi fikk tatt bildet av fra tilbaketuren.

Sand, vann og puppedamer!

Å kalle Dana Marina Hotel et hotell er intet annet enn en saftig overdrivelse. Etter å ha overnatta der ei natt stod det rimelig klart for oss at dette er definisjonen på et «fleabag motel». Ingen AC, utslitte møbler, malingsflekker på teppegulvene, altfor korte senger, og dusjen er så forkalket at Daniel nesten vred seg i smerte… Usj. Og la oss ikke glemme den fantastiske «kunsten» på veggene. Billige opptrykk av blasse collager skapt av navnløse «kunstnere», plassert i rammer av gulletterlikning med skittent glass. Og alt i rommet kjennes klissete ut. Skittent! Flaks at vi snart skulle til SEA WORLD!!

Etter frokost på Jack in the Box og et par timer i bil, ankom vi Sea World. Slunkne folkemengder gav oss straks et håp om tynnere folkehav og kortere køer – et håp som etter hvert skulle dø en voldsom død. Følk strømmet nemlig til som bare det. Oh well, vi tok turen til arenaen hvor Shamu og hans 5 spekkhuggerkompiser skulle i ringen. Vi satte oss godt innenfor det de kaller «splash zone», altså området hvor man kan forvente å bli direkte søkkvåte. Vi var godt forberedt, men plastpose til kameraet og greier.

Showet startet med video, kjørt på 4 store bevegelige skjermer over scenen, og gjennom uhorvelige mengder ost (slå opp «cheesy» i urban dictionary) fikk vi servert et budskap om å være snill med verden og tenke på fremtida og greier. Altså det Eric Cartman ville kalt «treehugging hippie crap». Høhø. På et eller annet vis skal visst spekkhuggeren være instrumentell i forhold til dette, men vi fikk altså ikke vite hvorfor. Never mind. Showet var imponerende som bare det når hvalene tok løs. På trenernes signaler svømte de rundt, hoppet i formasjon, plasket vann på publikum, smilte (!), geipet og «pratet». Alt mens en av de frekkeste storkene i verden lurte på siden av scena for å snappe til seg fisken som trenerne brukte til å belønne hvalene! Komisk som fy; til tider stjal den elendige fuglen nesten showet. Uansett: det er fascinerende hvilken grad av koordinasjon og samkjørthet trenerne har klart å bringe fram i disse vakre vesnene. De har uten tvil en høyt utviklet intelligens, noe som nesten er en selvfølge når man er øverst på næringskjeden i sitt naturlige element. Men av alle merkelige ting, da showet var over var vi fremdeles knusktørre!

Det fikset vi fort. Ok, ikke så fort: Først tok vi en tur til Wild Arctic, en simulert amfibiehelikoptertur til arktiske strøk – både over og under havet. Denne hadde mye til felles med Star Wars ride’n fra i går, og var ganske stilig.

Så tok vi turen til Journey To Atlantis! Dette var en rollercoaster med innlagt vann… Først blir man dratt opp en «bakke» og så bærer det RETT ut i intet, et direkte dropp ned i en vanndam hvor de jaggu slipper ei elv i hodet på deg i det du faller ned. Ok, med adrenalinet fremdeles i blodet kjøres man innendørs hvor en HEIS tar deg med høyt opp i lufta igjen, og så bærer det utfor. Høy hastighet og opp og ned og sidelengs før man til slutt droppes i enda en dam! Vi var søkkbløte og skikkelig fornøyde.

Etter dette ble det mest til at vi vaset rundt før vi tok en titt på haiene i en tunnel og bestemte oss for å dra østover. Middag på Hooters pluss en pluss en bildesession med Hooters-babes var prikken over i’en, og noen timer senere befant vi oss på Motel 6 i El Centro. Klokka halv ni på kvelden var temperaturen ca 40 grader Celsius, og vi var lykkelige over airconditioning. Vidar har fått oppleve en av sine største ting på hele turen (Shamu altså, ikke Hooters) og humøret er på topp – ikke minst fordi vi skal være på veien og unna store folkemengder og byer en stund… Dagens kjørerute kan du se ved å klikke HER.

Familien Shamu er fantastisk koordinerte!
Samspillet mellom spekkhoggerne er fantastisk å se på
Hvithvalene hadde dem også der, tross alt det varme klimaet
Noen som visste at flamingoene får fargen sin fra rekene dem spiser?
Hooters-jentene blir fort glad i oss om vi tipser dem. Øystein poserer selvfølgelig villig!

Screw you guys, we’re going to DISNEYLAND!!

Åjadda, vi gjorde det. Tross litt forsoving sa vi farvel til LA og dro mot Anaheim. Enter parkeringsplass Goofy, 14$. Kaching. Det morsomme var at de har et minitog der som drar deg fra parkeringshuset til selve parken. Admission 4 people, 288$. Kaching. Disneyland viste seg å være noe større enn Universal, men allikevel inneholde ca samme antall attraktive attraksjoner for oss gutta på bærtur. Dette naturligvis fordi Disney sikter seg inn på et noe yngre publikum. Og eldre faktisk. Vi observerte at man kunne ta en stor porsjon av ungdomsandelen fra i går og fordele opp og ned i alder, så har man et greit bilde av forskjellen.

Ok, vår dag: Vi starta med Jungle Ride. Dette var da en båttur gjennom et fuktig jungellandskap fullt av elefanter, krokodiller, slanger og greier, med en guide som hadde så tørr humor at hun burde vært lærer. Minst. Kanskje rektor. Anyway, det bar videre til neste ride:

Indiana Jones! Vi stod ca en time i kø, ganske så stilig kø faktisk, i «jungel» og «tempelruiner» før vi fikk en videovelkomst av Sallah fra de originale Indy-filmene. Så satt vi i bilene! Av gårde inn i mørket bar det i full fart. Lysende øyne, skumle lyder, feller og en diger rullende kampestein etterfulgt av et dropp ned i totalt mørke gjorde dette til en spennende ride. Awesome.

Disneys Haunted Mansion var nok hakket hvassere enn Universals. De hadde spøkelser av alle slag, røyk og svevende hoder og andre objekter, pluss den fantastiske musikken som Disney var kjent for for ca 30-40 år siden. Bør oppleves.

Etter ca 20 minutter i kø for Mine Ride’n brøt den sammen! Vi ble triste og lei oss, men etter ca 45 minutter til i kø fikk vi kjøre Matterhorn; en berg-og-dal-bane med yetier og morsomme greier. Det rista oss løs og tok humøret opp igjen.

Star Tours var fett! Det var en Star Wars-themed opplevelse; en simulert tur ut i verdensrommet rundt Endor, hvor vi kom under angrep av en meteorsverm og the Empire! Vi var helt nede på overflaten av Death Star, før vi kom trygt tilbake i havn. Fantastisk var det at det nå var 5 dager igjen før ride’n skulle legges ned i 1 år pga ombygging. Flaks!

Innoventions er senteret hvor man får et innblikk i fremtidens hjemmeteknologi. Vi snakker stort sett om komfort og kontroll av huset ditt. Vi fikk også en demonstrasjon av ASIMO, Hondas geniale humanoide robot. Stilig og skremmende.

Så var endelig Mine Ride’n i orden. Den gikk fort, opp og ned, med løse boulders og ei dynamittyggende geit, og var tvers gjennom morsom. Adrenalinet og den oppgira stemninga herfra ledet oss så til dagens største og siste attraksjon… SPACE MOUNTAIN!

Her passerte vi nok timen i kø, og basert på legender om hvor rask og crazy dene ride’n er begynte nervene å tære voldsomt. Det var så vidt vi turde (ikke si det til noen), men DÆVEN det var verd det! Hele greia var cheesy sci-fi i tema, men kult som fy. Du settes i vogner 2 og 2 og klatrer sakte opp en tunnel med stjerner rundt mens de teller ned til utskytning. 5-4-3-2-1…og DER raser vi av gårde. Stjerner all around, opp og ned, til side gjennom svinger kastes vi, stadig fortere og stadig mer desorientert. Vi roper og gliser fra øre til øre og altfor fort er ride’n over men adrenalinet raser fremdeles i kroppen. Vi er ekstatiske!

Tross alt det fete vi har opplevd disse to dagene er nok Disneyland hakket foran pga denne ride’n. Iallfall nesten. Ok, dødt løp da? Hm. Men Universal vinner litt på folkevennlighet; der var alle arbeiderne skikkelig happy og sosiale og hadde det tydelig gøy på jobb, noe som fikk oss til å føle oss velkomne. Her derimot virket det som om de helst ville ha oss på og av attraksjonene fortest mulig og ikke stå i veien for dem. Oh well. Slike småsaker kan ikke ødelegge inntrykket for noen av parkene – vi har hatt det GENIALT!

Storfornøyd etter en hel dag i Disneyland, California
Kai Joar og Daniel er klar for å kjøre Matterhorn Bobsleds
ASIMO viste oss at roboter virkelig kan gå (også i trapper), og avlyde ordre slik man ser på film