Månedlige arkiver: februar 2012

Første besøk i Bariwadi – landsbyen i vårt hjerte

Vi er oppe litt før halv ni og spiser frokost på hotellet sammen med resten av gjengen før vi blir hentet på hotellet og blir kjørt til hovedkontoret til CFI. Vi blir møtt av noen av sosialarbeiderne som har med seg et fat med det som trengs for «velkomstseremonien» som indere gjør med besøkende før man går inn i huset. Vi får først alle et nydelig smykke av blomster, før vi alle får denne bekreftelsen på en varm mottagelse og velsignelse. Dette går i hovedsak ut på at dem holder fatet med røkelse foran oss, setter en flekk mellom øynene dine med noen form for rødt festemiddel og setter et riskorn på flekken. Vi er ønsket godt velkommen og vi går opp i bygningen. Dr. Deshmuk ønsker oss velkommen på kontoret og gir oss alle mappen med informasjon om turen og våre fadderbarn. Etter møtet med Deshmuk, samles vi i hovedrommet hvor alle sosialarbeiderne og de ansatte i CFI sitter vendt mot en rad med stoler hvor vi skulle sitte. Hege og Trine får diplom og medalje for verveinnsatsen og får applaus fra oss alle. Dr. Deshmuk holder så en presentasjon om programmene demmes i regionen og hva fadderbarnbidragene faktisk brukes til. I tillegg til å supportere fadderbarna skole- og helsemessig, brukes pengene også til å kjøpe rent praktiske ting til barna og familien. F.eks solcellelykter (pga manglende elektrisitet mange plasser), husholdningsverktøy men også kompetanseøking for barna og familien på ting vi kanskje anser som livsviten. F.eks hvordan alles gode evner og egenskaper kan brukes til det positive, f.eks – finner man ut at man er en dyktig snekker, kan CFI hjelpe med verktøy og opplæring som igjen kan brukes i jobbsammenheng. Presentasjonen var i mine øyne langt over forventningene og minner oss igjen på hvor lite som skal til for å gjøre noe til det bedre.

Etter presentasjonen, splittes gruppa – og vi drar til ulike landsbyer for å treffe forskjellige fadderbarn. For vår del bærer det avgårde til Barawadi, som er en av områdene CFI har etablert programmet sitt. Vi tar av fra motorveien og kommer inn på en jordvei som leder langt opp i skogen og utmarka. Vi passerer en del rismarker og andre småhus før Barawadi endelig dukker opp midt ute i intet. Temperaturen er sannsynligvis rundt 30’C og varmen slår opp fra den rødrustne sanden. Vi får igjen en rørende og fin velkomst av innbyggerne, som alle gir oss hver sitt nydelige blomstersmykke og velsigner oss på demmes måte på samme måte som tidligere. Med trommer i front, går vi sermonielt  i tog opp mot midten av landsbyen. Vi møtes under et lite telt hvor vi får kort informasjon om Barawadi og hvordan majoriteten av sponsormidlene kommer fra Harstad. Mange av bygningene, er derfor navngitt etter Harstad og både skolebygningen og en del av infrastrukturen er bedret med disse sponsede midlene. Vi skal først møte Ingers fadderbarn som heter Raul, sammen med familien hans. Vi blir etterhvert omringet av barna fra hele landsbyen som vil se hva som skjer. Når vi kommer til huset, slår det meg egentlig hvor fint huset ser på indisk skala. Dette er fordi Inger har kjøpt familien et nytt hus siden dem tidligere hadde bodd i en stråhytte som ikke engang var vanntett. Et slikt hus på ca 50kvm med alt innhold (røykfri ovn, toalett, vanntank, elektrisitet) koster mellom 12,000 – 14,000 norske kroner og varer hele livet for familien. Vi får også en varm velkomst av familien, som gir oss hver sitt blomstersmykke og velsigner oss før vi går inn i det ganske så lille huset (på norsk skala) Huset består av to rom på ca 20kvm og har lite inventar og møbler. Det ene rommet fungerer som kombinert stue, yttergang og soverom mens kjøkkenet fungerer som kombinert kjøkken, soverom og bad. På kjøkkenet står også en vedovn med pipe, som gjør at dem kan koke mat uten å få skadelig røyk inn i huset, som dem får med eldre type ovner uten pipe. Kjøkkenet har også en stor vanntank som fungerer som kombinert vannbeholder og dusj. Dette gjør at vannbeholdningen varer mye lengre og er mer effektiv enn å hente flere metallbøtter med vann (på hodet) hver dag. Vi blir servert bananer og druer, som nylig var hentet fra banantreet og druetreet dem hadde i hagen bak huset. Til tross for muligheten for matforgiftning, smakte vi på både bananene og druene som værtfall på min skala smakte MYE bedre enn dem vi får i norske butikker. Saftige og gode var dem, som kanskje er fordi ingen gjødsel hadde blitt brukt. Hege overrekker Raul og broren en del gaver som hun hadde med fra Irene. Det blir unektelig veldig sterkt for oss alle når vi ser hvordan foreldrene røres av besøket. Jeg sitter på gråten nesten under hele besøket, og det er i grunnen litt vanskelig å forklare det hele. Det er nok vanskelig å sette ord på hvor mye slike gaver betyr for dem, som ellers aldri har råd til å kjøpe slike ting til barna. Vi tar fine bilder av familien og Hege som hun kan vise til Irene når hun kommer hjem. Vi går så nedover i landsbyen igjen for å besøke Sonali – som er fadderbarnet til Hege. Hjemme hos Sonali og familien, er det faren og Sonali som er hjemme. Mamma og søskene er på helstestasjonen og tar imot Sonalis lillesøster som kom til verden for fem dager siden. På et skilt ved døren står et skilt med «Sponsored by Hege Magnussen», ta Hege har bidratt økonomisk for at familien skulle få et bedre hus å leve i. Det forrige huset var i dårlig stand, og lekket vann under hele regntiden – som gjorde leveforholdene vanskelige for familien. Nå ser det oppussede huset nærmest nytt ut (igjen på indisk skala) og har fått både solid takdekke og vegger. Det er faktisk Sonalis far som har gjort mesteparten av arbeidet selv, noe som gjorde det hele mye billigere. Etter velkomstseremonien med flekk i panna, kommer vi inn i huset som ser ganske likt ut som jeg allerede har forklart. Gulvet er flislagt for å gjøre det lett å holde rent. Sosialarbeideren snakker med faren og får informasjon om hva som var blitt gjort og hvordan, som igjen blir oversatt til oss. Jeg blir varm og rørt inni meg av å se hvordan faren til Sonali reagerer på forbauselsen vår til at han hadde gjort mesteparten av arbeidet selv. Han står rak i ryggen med et hjertestolt smil om munnen, som jeg i mitt hode oversatte til «Se alle sammen, jeg klarer å ta hånd om familien min som jeg elsker over alt på jord – og har jobbet veldig hardt for å lykkes». Hege kan være stolt over at bidraget til huset og farens arbeidsvilje, har også åpnet jobbmulighetene til faren – som nå tar oppdrag over hele landsbyen hos folk som trenger snekker eller støpehjelp. På grunn av dette, har familien nå en grunnleggende økonomisk fordel fremfor andre beboere i området. Hege har også med gaver til Sonali som er alt ifra klær til dukker til Sonali og søsteren. I tillegg har Hege også sydd en saree til dukka på egen hånd, som var ganske så imponerende. Vi forlater etterhvert Barawadi, men skal senere på dagen møte Sonali og faren på shopping i byen i regi av CFI. Vi blir vinket til av hele landsbyen i det vi drar og det er egentlig litt kjipt å forlate det koselige området. Vi kjører så til en annen landsby for å møte fadderbarnet til en kjenning av Hege. Dette er en landsby for CFI ikke har hatt besøk av fadderforeldre før, noe som var veldig tydelig når vi etterhvert kom til landsbyen. Det var ganske tydelig at innbyggerne ikke hadde sett vestlige folk i sin egen by, og vi ble mottatt av at nærmest hele landsbyen skuet på oss, på en positiv måte. Vi kjører inn i en liten gate og kommer etterhvert utenfor huset til fadderbarnet og familien. Vi blir mottatt med tradisjonell seremoni vis som vi etterhvert begynner å bli vant med før vi kommer inn i huset. Vi har med oss en fotball og en pose ballonger til barna, og det viser seg fra første stund at det er populært. Vi gir ut noen ballonger, og det blir etterhvert ivrig stemning blant sikkert 50-60 barn som stod å ventet i døra og utenfor huset. Vi blir servert brus og potetgull imens Hege overrekker gavene fra Bjarne til fadderbarnet. Vi får et sterkt møte med bestemoren til barnet som tar rundt oss alle mens hun gråter av glede. En av de lokale guttene fremfører også et musikalsk stykke på keyboard til oss, og får applaus både fra oss og resten av barna. Det er ganske tydelig at landsbyen ikke har fått besøk av fadderforeldre før, siden barna er over gjennomsnittet ivrig for å få et skue inn i stua hvor vi sitter. Vi er uten tvil æredsgjester i landsbyen, og det føles såklart litt godt.

Dagen nærmer seg slutten, og vi forlater landsbyen og drar mot Pen for å møte Raul, Sonali med familiene på et shoppingsenter for å handle litt nødvendige varer til familien. Hver av familiene her med seg en representant fra CFI og resten av oss følger etter inn i et «kjøpesenter» som for meg føltes som å gå inn i en butikk fra 80-tallet. Hyllene er gamle, bygget er slitt – og strømmen er borte tidvis. Kjøpesenteret har både en klesavdeling, elektronikk og matavdeling. Mesteparten av shoppingen gjøres i kles- og matavdelingen og begge familiene fyller etterhvert opp to handlevogner av varer dem trenger – og noen varer dem unner seg selv pga anledningen uten å være grisk eller storforlangende på noe vis. Beløpsgrensen er satt på 2500 rupees, som er ca 320 norske kroner. Begge familiene handler for dette, og for denne prisen har dem to nærmest stappfulle handlevogner – hvor noen artiklene er gryter, tepper og ellers andre ting vi er vant til å betale mye for. Shoppingen er unnagjort, og vi tar farvel med familiene som blir kjørt hjem av lokale «mopedtaxier» mens vi blir kjørt hjem av våre CFI-sjåfører. Det bærer til hotellet, hvor vi får oss middag mens Hege og Trine får malt hendene på tradisjonelt indisk vis. Nå er vi alle spent på morgendagen og tar tidlig kveld for å være i hvil.

Fadderbarnet mitt Rajesh, ønsker meg velkommen til huset og landsbyen dem lever i.
John og Trine poserer under «festteltet» dem har satt opp til anledningen.
Hege står sammen familien som fikk nytt hus sponset av Seljestad Barneskole i Harstad.
Et bilde fra Bariwadi, byen vi besøkte og senere skulle overnatte i.
Majoriteten av husene er laget av murstein, mens noen er laget av pressening og primitive materialer.

Saree’s for everybody

Vekkeklokka ringer ca klokken 14:45, og vi skal møtes i gangen for å dra på markedet for å kjøpe damene «sahree», som er kvinnenes nasjonalplagg her i India. Sjåførene kjører oss og våre lokale kontakt og guide fra CFI til markedsområdet i Pen. Det myldrer med folk, og det er ikke til å ikke legge merke til hvor beskuet du blir som hvit i dette området. Jeg ruver værtfall 30cm+ i høyde over majoriteten av dem jeg går forbi – så jeg har faktisk ganske god oversikt. Markedet kryr av små «stander» som selger alt fra fersk frukt, kjøtt, fisk, ris og mel til mer avanserte stander som selger leker eller pyntesmykker/armbånd. Heller ikke på markedet slipper vi unna kaoset med bilhorn, da vi innimellom fort må passe oss for passerende mopeder eller motorsykler som kjører alt for fort gjennom markedet. Vår lokale CFI-kontakt og guide stopper ved en av butikkene på markedet, som er en butikk dem tidligere har kjøpt Saree’er på. Vi blir møtt med et veldig engasjert personale som byr oss på brus. Damene får presentert mange forskjellige typer stoff som saree’en kan lages av. Det finnes hundrevis av forskjellige farger og mønster, så det er om å gjøre å ikke se på for mange for å blande alternativene. Det prøves på mange forskjellige typer stoff og mønster, men endelig har alle bestemt seg. Alle måles på overkroppen for å få rette mål, og sendes med til en skredder som syr saree’ene etter nøyaktige mål. På tur til skredderen, passerer vi gjennom hovedområdet på markedsplassen – og vi er et stort skue for alle som er der. Skredderen tar oss vel i mot ved sin bittelille butikk og jeg og John blir stående å bare myse på omgivelsene mens damene diskuterer hvilket stoff som resten av saree’en skal bestå av. I det fjerne hører vi en slags parade, og vi aner at det er noe i vente når den lokale TV-stasjonen dukker opp i samme gata som vi er i. Ned gata kommer et «tog» med musikanter i front, nesten som et 17. mai-tog. Det er ikke til å unngå å legge merke til at TV-stasjonen er mere opptatt av å filme oss ved skredderen enn den faktiske paraden. Plutselig dukker en gammel mann opp med en avisbit med kritt på i hånda. Han dypper pekefingeren i krittet og setter et merke mellom øynene til meg, John og Hege som står å skuer. Dette er visstnok et tegn på gjestmildhet og samtidig en velsignelse av demmes gjester. Hege ser muligheten til å drille litt, og spør en av parademedlemmene om hun får låne et orange flagg for å drille med. Hege blir fort populær og får stor applaus både fra selve paraden og folk som ser på. Jeg er 100% sikker på at Hege kom på lokal-TV – selv om vi ikke har fått bekreftet dette. Skredderen syns vi er et så hyggelig besøk at han ber oss inn på bakrommet, eller i dette tilfellet hjemmet hans. I smuget hvor inngangen til huset er, står en eske med små høns og kyllinger i tillegg til to bur med undurlater. Inne venter skredderen og hans kone og sønn som ønsker oss velkommen. Rommet er knøttlite, men det blir nok sitteplasser til oss alle. Vi blir spurt om vi vil ha kaffe eller indisk tè. De fleste av oss velger indisk tè, noe ingen av oss angret på. Det er en slags Chai-tè med annerledes krydder. Det var helt fantastisk godt, og jeg forteller sønnen å oversette «Dette er den beste tèen jeg har smakt på årevis.» Han oversetter det jeg sier til faren, og faren bukker og tar meg i handen med et stolt blikk. Vi forlater etterhvert markedet sammen med våre privatsjåfører fra CFI og setter igjen kursen mot hotellet.

Jentene prøver Saree (indisk nasjonalplagg) mens guttene gjør ingenting.
Markedet i Pen er samleplassen for lokalfolket. Vi var de mest populære i mengden.
Hege blir populær når hun stepper inn som drilljente-underholdning på "Freedom Fighter"-paraden

Avreise til India

Endelig er dagen her som vi alle har ventet på. Jeg, John, Trine, Hege, Bente og Gunvor skal reise til India hvor vi skal tilbringe 10 dager i en verden bare to av dem har sett før. Jeg sildrer i spenning og drar hjem tidlig for å sørge for at alt har blitt pakket klart. 15:50 står taxien utenfor døra mi hjemme, og jeg kommer meg på flyplassen i god tid til 16:50 da flyet mitt har avgang. Ved ankomst i Oslo har jeg fremdeles ikke kommet på noe som jeg har glemt hjemme. Det MÅ jo være en god ting? Etter å ha fått baggasjen min, er jeg faktisk i tvil hvor Trine har reservert hotellrom. Det første som slår meg, er at jeg prøver Radisson først siden det virker nærmest. Jeg finner ingen reservasjon på mitt eget navn, men på Trines etternavn finner jeg et dobbeltrom – og på Heges etternavn ligeså. Jeg sjekker inn, og alt er i skjønneste orden. Flyet til Trine, John og Hege er forsinket ut fra Evenes, så jeg har enda bedre tid til å sparke av meg skoene og kose meg på hotellrommet før jeg i 20:15-tida tusler bort på Gardermoen og møter dem (etter å ha sjekket på Avinor at flyet demmes faktisk har landet) Stemningen er god, og etter en kort innsjekking på hotellet er det enighet om å få seg mat, og ta seg noen kalde små i hotellbaren. Etter en kort pitstop på frokosten på morgenen, står vi alle klar til avreise på Gardermoen klokka 10:30 på morgenen, i god tid til flyet går klokka 12:25. Etter litt shopping på Taxfree’en, er det ikke mer tid om å gjøre enn å komme seg gjennom passkontrollen og være klar ved gate.

Flyet er VELDIG forsinket ut fra Gardernoen, og letter ikke før litt over en time ETTER skjema. Dette tenkte vi at vi måtte betale for ved vår mellomlanding i Istanbul, Tyrkia der vi bare hadde 1,5 time til å komme oss på neste forbindende fly til Mumbai (eller Bombai, som er det gamle navnet) Det er relativt trange sitteplasser på Turkish Airlines Boeing 737-400 til Istanbul hvor det etterhvert nærmer seg destinasjonsbyen etter jeg og John har fortært oss gjennom en jaktfilm med Ulf Lindroth. Vi skjønner etterhvert under flyturen at vi kommer til å få det VELDIG travelt til neste fly i Istanbul, til tross for at det er samme terminal vi har vårt neste fly ved. Heldigvis møter en representant oss utenfor flyet og lurer oss gjennom en «snarvei» slik at vi mer eller mindre spaserer rett inn i gaten vi skal på. Plutselig hadde vi ikke så dårlig tid likevell. På boardingskjermen vår står det «Last Call!», og en buss venter på oss utenfor terminalen. Jeg tror vi allerede har begynt å tenke «indisk tid» – siden vi blir sittende på bussen en stund før sjåføren kommer og kjøres oss avgårde. Vi er nok de siste som kommer på flyet, og finner oss endelig til rette. Hele gjengen samla over to midtrekker på en Airbus A330 satt vi kursen mot India i stor spenning. Flyturen på omlag 6 timer gikk faktisk ganske fort, mye pga at man finner mye underholdning på skjermen i stolsetet du har foran deg.

Endelig landet vi i India, og kommer oss gjennom en siste visum og passkontroll. Utenfor står to representanter fra CFI (Children of the Future India) med et stort navneskilt med alle navnene våre på .Utrolig nok hadde dem nok stått å ventet i 2-3 timer på oss pga den sene avgangen ut fra både Oslo og Istanbul. Vi satt oss i to «offroad»-aktige biler av merker vi aldri hadde sett før, og kom oss ut i noe som skulle vise seg å være det mest kaotiske trafikkbildet værtfall jeg har vært med på å erfare. India er venstrekjørt, og rattet er også derfor på venstre side. Fra de første metrene forsto jeg fort at om jeg skulle komme frem uten å være mentalt nedbrutt, måtte jeg rett og slett sette meg tilbake og finne meg i det helt kaotiske veisystemet og kjøremåtene som praktiseres. I en slags infusjon av nye moderne byggninger, høyblokker, pappeskebygninger, presseningstelt og «containerhus» strakk Mumbai seg opp i lufta. Veiene kryr meg slike «mopedtaxier» som alle har sett på TV, mopeder, motorsykler og innimellom noen svært så moderne personbiler. Innimellom dette, midt i trafikken ser vi to kuer med en kjerre, et esel nedlesset med plastposer og esker og en god del sykler. Som oftest sitter det 3 eller 4 personer på en moped eller motorsykkel, gjerne en hel familie hvor faren i familien er den eneste som bruker hjem. Likestilling på sitt beste. Fløyta eller bilhornet, brukes flittig – og jeg brukte de 15 første minuttene til å faktisk skjønne denne kodeksen av en EVIG symfoni av bilhorn. Bilhornet brukes i India primært som «Hei! Her kommer jeg, pass opp!» i India. Dette værer seg om du kjører forbi en bil, ser en fotgjenger nærme seg eller skal kjøre ut i et kryss. Og med en relativt høy trafikktetthet på dårlige veier, kan man tenke seg hvor mye støy dette vil lage. Etter å ha smøget oss gjennom en ganske så trafikkert Mumbai begynte vi sakte å komme ut i mer landlige strøk. I veikanten kryr det av søppel, løshunder og høns i et matgilde forsynt av veien som går forbi. Til veistandarden å være, syns jeg det går ganske så fort unna – og farlige forbikjøringer kommer aldri til å bli farlige igjen etter du har vært i India. Her er det nærmest vanlig praksis å kjøre side om side med bilen foran deg i motsatt kjørefelt over lengre avstander, og ikke minst – ALLE vil kjøre forbi dem foran. Totalt kaos, om jeg glemte å nevne dette tidligere. I alt kaoset, tenkte jeg når vi kanskje ville få oppleve første innspill på Indisk dyrefauna – og det tok ikke lang tid før det faktisk satt små apekatter i veikanten. Sjåføren vår var så snill at han faktisk stoppet opp på veiskuldra og lot oss ta bilder av småsjarmørene. Til tross for at dette er ville dyr – hadde dem ingenting imot oppmerksomheten dem fikk. Jeg tror derimot at dem følte seg litt utnyttet, siden vi faktisk ikke belønnet dem med en banan eller to. I ettertid fikk jeg høre at John som satt i den andre bilen, hadde sett en indisk elefant i byen som bruktes til transport. Vi legger etterhvert bak oss et par timer med «landeveiskjøring» og inntrykkene begynner allerede å gjøre sine inntrapp på de fleste av oss. Vi begynner etterhvert å legge merke til detaljer, som f.eks at kvinnene kan bære 40-50kg vann på hodet, folk som åpenbart gjør sitt fornødne i veikanten eller noen som sover midt i en rismark. Vi legger ikke lenger merke til kuene med kjerre som plutselig dukker opp i trafikken. Begynner vi å venne oss til indisk kultur allerede mon tro.

Vi ankommer hotellet ganske så tidlig på morgenen etter omlag 2 timer kjøring fra Mumbai – og alle gleder seg til å få seg litt søvn. Vi befinner i oss i Pen, ca 30 minutt sør for Pune ved Hotel Marquis Manthan. Etter vi har fått spist «kveldsmat» (snarere frokost, faktisk) fikk vi endelig sjekket inn på hotellet. Den relativt dårlige standarden på hotellrommet var ikke overraskende, siden jeg har lest meg litt rundt og sett bilder hos Hege. Det lå møllkuler i hjørnene i hver skuff og skap, sengpleddet ser skittent ut, TVen viser bare snø, AC’en fungerer ikke bra. Vi er nok på et nesten 4-stjerners Indisk hotell, men i vår verden kanskje terningkast 2 eller 3. Jeg syntes egentlig det var helt greit og la meg ned for å sove. Home sweeet home, i noen dager!

Sjåførene fra CFI har ventet på oss i timesvis på flyplassen
En apekatt ønsker oss velkommen til The Suburbs of Mumbai.