Avreise til India

Endelig er dagen her som vi alle har ventet på. Jeg, John, Trine, Hege, Bente og Gunvor skal reise til India hvor vi skal tilbringe 10 dager i en verden bare to av dem har sett før. Jeg sildrer i spenning og drar hjem tidlig for å sørge for at alt har blitt pakket klart. 15:50 står taxien utenfor døra mi hjemme, og jeg kommer meg på flyplassen i god tid til 16:50 da flyet mitt har avgang. Ved ankomst i Oslo har jeg fremdeles ikke kommet på noe som jeg har glemt hjemme. Det MÅ jo være en god ting? Etter å ha fått baggasjen min, er jeg faktisk i tvil hvor Trine har reservert hotellrom. Det første som slår meg, er at jeg prøver Radisson først siden det virker nærmest. Jeg finner ingen reservasjon på mitt eget navn, men på Trines etternavn finner jeg et dobbeltrom – og på Heges etternavn ligeså. Jeg sjekker inn, og alt er i skjønneste orden. Flyet til Trine, John og Hege er forsinket ut fra Evenes, så jeg har enda bedre tid til å sparke av meg skoene og kose meg på hotellrommet før jeg i 20:15-tida tusler bort på Gardermoen og møter dem (etter å ha sjekket på Avinor at flyet demmes faktisk har landet) Stemningen er god, og etter en kort innsjekking på hotellet er det enighet om å få seg mat, og ta seg noen kalde små i hotellbaren. Etter en kort pitstop på frokosten på morgenen, står vi alle klar til avreise på Gardermoen klokka 10:30 på morgenen, i god tid til flyet går klokka 12:25. Etter litt shopping på Taxfree’en, er det ikke mer tid om å gjøre enn å komme seg gjennom passkontrollen og være klar ved gate.

Flyet er VELDIG forsinket ut fra Gardernoen, og letter ikke før litt over en time ETTER skjema. Dette tenkte vi at vi måtte betale for ved vår mellomlanding i Istanbul, Tyrkia der vi bare hadde 1,5 time til å komme oss på neste forbindende fly til Mumbai (eller Bombai, som er det gamle navnet) Det er relativt trange sitteplasser på Turkish Airlines Boeing 737-400 til Istanbul hvor det etterhvert nærmer seg destinasjonsbyen etter jeg og John har fortært oss gjennom en jaktfilm med Ulf Lindroth. Vi skjønner etterhvert under flyturen at vi kommer til å få det VELDIG travelt til neste fly i Istanbul, til tross for at det er samme terminal vi har vårt neste fly ved. Heldigvis møter en representant oss utenfor flyet og lurer oss gjennom en «snarvei» slik at vi mer eller mindre spaserer rett inn i gaten vi skal på. Plutselig hadde vi ikke så dårlig tid likevell. På boardingskjermen vår står det «Last Call!», og en buss venter på oss utenfor terminalen. Jeg tror vi allerede har begynt å tenke «indisk tid» – siden vi blir sittende på bussen en stund før sjåføren kommer og kjøres oss avgårde. Vi er nok de siste som kommer på flyet, og finner oss endelig til rette. Hele gjengen samla over to midtrekker på en Airbus A330 satt vi kursen mot India i stor spenning. Flyturen på omlag 6 timer gikk faktisk ganske fort, mye pga at man finner mye underholdning på skjermen i stolsetet du har foran deg.

Endelig landet vi i India, og kommer oss gjennom en siste visum og passkontroll. Utenfor står to representanter fra CFI (Children of the Future India) med et stort navneskilt med alle navnene våre på .Utrolig nok hadde dem nok stått å ventet i 2-3 timer på oss pga den sene avgangen ut fra både Oslo og Istanbul. Vi satt oss i to «offroad»-aktige biler av merker vi aldri hadde sett før, og kom oss ut i noe som skulle vise seg å være det mest kaotiske trafikkbildet værtfall jeg har vært med på å erfare. India er venstrekjørt, og rattet er også derfor på venstre side. Fra de første metrene forsto jeg fort at om jeg skulle komme frem uten å være mentalt nedbrutt, måtte jeg rett og slett sette meg tilbake og finne meg i det helt kaotiske veisystemet og kjøremåtene som praktiseres. I en slags infusjon av nye moderne byggninger, høyblokker, pappeskebygninger, presseningstelt og «containerhus» strakk Mumbai seg opp i lufta. Veiene kryr meg slike «mopedtaxier» som alle har sett på TV, mopeder, motorsykler og innimellom noen svært så moderne personbiler. Innimellom dette, midt i trafikken ser vi to kuer med en kjerre, et esel nedlesset med plastposer og esker og en god del sykler. Som oftest sitter det 3 eller 4 personer på en moped eller motorsykkel, gjerne en hel familie hvor faren i familien er den eneste som bruker hjem. Likestilling på sitt beste. Fløyta eller bilhornet, brukes flittig – og jeg brukte de 15 første minuttene til å faktisk skjønne denne kodeksen av en EVIG symfoni av bilhorn. Bilhornet brukes i India primært som «Hei! Her kommer jeg, pass opp!» i India. Dette værer seg om du kjører forbi en bil, ser en fotgjenger nærme seg eller skal kjøre ut i et kryss. Og med en relativt høy trafikktetthet på dårlige veier, kan man tenke seg hvor mye støy dette vil lage. Etter å ha smøget oss gjennom en ganske så trafikkert Mumbai begynte vi sakte å komme ut i mer landlige strøk. I veikanten kryr det av søppel, løshunder og høns i et matgilde forsynt av veien som går forbi. Til veistandarden å være, syns jeg det går ganske så fort unna – og farlige forbikjøringer kommer aldri til å bli farlige igjen etter du har vært i India. Her er det nærmest vanlig praksis å kjøre side om side med bilen foran deg i motsatt kjørefelt over lengre avstander, og ikke minst – ALLE vil kjøre forbi dem foran. Totalt kaos, om jeg glemte å nevne dette tidligere. I alt kaoset, tenkte jeg når vi kanskje ville få oppleve første innspill på Indisk dyrefauna – og det tok ikke lang tid før det faktisk satt små apekatter i veikanten. Sjåføren vår var så snill at han faktisk stoppet opp på veiskuldra og lot oss ta bilder av småsjarmørene. Til tross for at dette er ville dyr – hadde dem ingenting imot oppmerksomheten dem fikk. Jeg tror derimot at dem følte seg litt utnyttet, siden vi faktisk ikke belønnet dem med en banan eller to. I ettertid fikk jeg høre at John som satt i den andre bilen, hadde sett en indisk elefant i byen som bruktes til transport. Vi legger etterhvert bak oss et par timer med «landeveiskjøring» og inntrykkene begynner allerede å gjøre sine inntrapp på de fleste av oss. Vi begynner etterhvert å legge merke til detaljer, som f.eks at kvinnene kan bære 40-50kg vann på hodet, folk som åpenbart gjør sitt fornødne i veikanten eller noen som sover midt i en rismark. Vi legger ikke lenger merke til kuene med kjerre som plutselig dukker opp i trafikken. Begynner vi å venne oss til indisk kultur allerede mon tro.

Vi ankommer hotellet ganske så tidlig på morgenen etter omlag 2 timer kjøring fra Mumbai – og alle gleder seg til å få seg litt søvn. Vi befinner i oss i Pen, ca 30 minutt sør for Pune ved Hotel Marquis Manthan. Etter vi har fått spist «kveldsmat» (snarere frokost, faktisk) fikk vi endelig sjekket inn på hotellet. Den relativt dårlige standarden på hotellrommet var ikke overraskende, siden jeg har lest meg litt rundt og sett bilder hos Hege. Det lå møllkuler i hjørnene i hver skuff og skap, sengpleddet ser skittent ut, TVen viser bare snø, AC’en fungerer ikke bra. Vi er nok på et nesten 4-stjerners Indisk hotell, men i vår verden kanskje terningkast 2 eller 3. Jeg syntes egentlig det var helt greit og la meg ned for å sove. Home sweeet home, i noen dager!

Sjåførene fra CFI har ventet på oss i timesvis på flyplassen
En apekatt ønsker oss velkommen til The Suburbs of Mumbai.

 

 

En kommentar om “Avreise til India

  1. Kjempeflink du e å skrive.. og veldi arti å følge med sia Hege skal tel vårres pia der nede.. Hils alle så masse :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *