Første besøk i Bariwadi – landsbyen i vårt hjerte

Vi er oppe litt før halv ni og spiser frokost på hotellet sammen med resten av gjengen før vi blir hentet på hotellet og blir kjørt til hovedkontoret til CFI. Vi blir møtt av noen av sosialarbeiderne som har med seg et fat med det som trengs for «velkomstseremonien» som indere gjør med besøkende før man går inn i huset. Vi får først alle et nydelig smykke av blomster, før vi alle får denne bekreftelsen på en varm mottagelse og velsignelse. Dette går i hovedsak ut på at dem holder fatet med røkelse foran oss, setter en flekk mellom øynene dine med noen form for rødt festemiddel og setter et riskorn på flekken. Vi er ønsket godt velkommen og vi går opp i bygningen. Dr. Deshmuk ønsker oss velkommen på kontoret og gir oss alle mappen med informasjon om turen og våre fadderbarn. Etter møtet med Deshmuk, samles vi i hovedrommet hvor alle sosialarbeiderne og de ansatte i CFI sitter vendt mot en rad med stoler hvor vi skulle sitte. Hege og Trine får diplom og medalje for verveinnsatsen og får applaus fra oss alle. Dr. Deshmuk holder så en presentasjon om programmene demmes i regionen og hva fadderbarnbidragene faktisk brukes til. I tillegg til å supportere fadderbarna skole- og helsemessig, brukes pengene også til å kjøpe rent praktiske ting til barna og familien. F.eks solcellelykter (pga manglende elektrisitet mange plasser), husholdningsverktøy men også kompetanseøking for barna og familien på ting vi kanskje anser som livsviten. F.eks hvordan alles gode evner og egenskaper kan brukes til det positive, f.eks – finner man ut at man er en dyktig snekker, kan CFI hjelpe med verktøy og opplæring som igjen kan brukes i jobbsammenheng. Presentasjonen var i mine øyne langt over forventningene og minner oss igjen på hvor lite som skal til for å gjøre noe til det bedre.

Etter presentasjonen, splittes gruppa – og vi drar til ulike landsbyer for å treffe forskjellige fadderbarn. For vår del bærer det avgårde til Barawadi, som er en av områdene CFI har etablert programmet sitt. Vi tar av fra motorveien og kommer inn på en jordvei som leder langt opp i skogen og utmarka. Vi passerer en del rismarker og andre småhus før Barawadi endelig dukker opp midt ute i intet. Temperaturen er sannsynligvis rundt 30’C og varmen slår opp fra den rødrustne sanden. Vi får igjen en rørende og fin velkomst av innbyggerne, som alle gir oss hver sitt nydelige blomstersmykke og velsigner oss på demmes måte på samme måte som tidligere. Med trommer i front, går vi sermonielt  i tog opp mot midten av landsbyen. Vi møtes under et lite telt hvor vi får kort informasjon om Barawadi og hvordan majoriteten av sponsormidlene kommer fra Harstad. Mange av bygningene, er derfor navngitt etter Harstad og både skolebygningen og en del av infrastrukturen er bedret med disse sponsede midlene. Vi skal først møte Ingers fadderbarn som heter Raul, sammen med familien hans. Vi blir etterhvert omringet av barna fra hele landsbyen som vil se hva som skjer. Når vi kommer til huset, slår det meg egentlig hvor fint huset ser på indisk skala. Dette er fordi Inger har kjøpt familien et nytt hus siden dem tidligere hadde bodd i en stråhytte som ikke engang var vanntett. Et slikt hus på ca 50kvm med alt innhold (røykfri ovn, toalett, vanntank, elektrisitet) koster mellom 12,000 – 14,000 norske kroner og varer hele livet for familien. Vi får også en varm velkomst av familien, som gir oss hver sitt blomstersmykke og velsigner oss før vi går inn i det ganske så lille huset (på norsk skala) Huset består av to rom på ca 20kvm og har lite inventar og møbler. Det ene rommet fungerer som kombinert stue, yttergang og soverom mens kjøkkenet fungerer som kombinert kjøkken, soverom og bad. På kjøkkenet står også en vedovn med pipe, som gjør at dem kan koke mat uten å få skadelig røyk inn i huset, som dem får med eldre type ovner uten pipe. Kjøkkenet har også en stor vanntank som fungerer som kombinert vannbeholder og dusj. Dette gjør at vannbeholdningen varer mye lengre og er mer effektiv enn å hente flere metallbøtter med vann (på hodet) hver dag. Vi blir servert bananer og druer, som nylig var hentet fra banantreet og druetreet dem hadde i hagen bak huset. Til tross for muligheten for matforgiftning, smakte vi på både bananene og druene som værtfall på min skala smakte MYE bedre enn dem vi får i norske butikker. Saftige og gode var dem, som kanskje er fordi ingen gjødsel hadde blitt brukt. Hege overrekker Raul og broren en del gaver som hun hadde med fra Irene. Det blir unektelig veldig sterkt for oss alle når vi ser hvordan foreldrene røres av besøket. Jeg sitter på gråten nesten under hele besøket, og det er i grunnen litt vanskelig å forklare det hele. Det er nok vanskelig å sette ord på hvor mye slike gaver betyr for dem, som ellers aldri har råd til å kjøpe slike ting til barna. Vi tar fine bilder av familien og Hege som hun kan vise til Irene når hun kommer hjem. Vi går så nedover i landsbyen igjen for å besøke Sonali – som er fadderbarnet til Hege. Hjemme hos Sonali og familien, er det faren og Sonali som er hjemme. Mamma og søskene er på helstestasjonen og tar imot Sonalis lillesøster som kom til verden for fem dager siden. På et skilt ved døren står et skilt med «Sponsored by Hege Magnussen», ta Hege har bidratt økonomisk for at familien skulle få et bedre hus å leve i. Det forrige huset var i dårlig stand, og lekket vann under hele regntiden – som gjorde leveforholdene vanskelige for familien. Nå ser det oppussede huset nærmest nytt ut (igjen på indisk skala) og har fått både solid takdekke og vegger. Det er faktisk Sonalis far som har gjort mesteparten av arbeidet selv, noe som gjorde det hele mye billigere. Etter velkomstseremonien med flekk i panna, kommer vi inn i huset som ser ganske likt ut som jeg allerede har forklart. Gulvet er flislagt for å gjøre det lett å holde rent. Sosialarbeideren snakker med faren og får informasjon om hva som var blitt gjort og hvordan, som igjen blir oversatt til oss. Jeg blir varm og rørt inni meg av å se hvordan faren til Sonali reagerer på forbauselsen vår til at han hadde gjort mesteparten av arbeidet selv. Han står rak i ryggen med et hjertestolt smil om munnen, som jeg i mitt hode oversatte til «Se alle sammen, jeg klarer å ta hånd om familien min som jeg elsker over alt på jord – og har jobbet veldig hardt for å lykkes». Hege kan være stolt over at bidraget til huset og farens arbeidsvilje, har også åpnet jobbmulighetene til faren – som nå tar oppdrag over hele landsbyen hos folk som trenger snekker eller støpehjelp. På grunn av dette, har familien nå en grunnleggende økonomisk fordel fremfor andre beboere i området. Hege har også med gaver til Sonali som er alt ifra klær til dukker til Sonali og søsteren. I tillegg har Hege også sydd en saree til dukka på egen hånd, som var ganske så imponerende. Vi forlater etterhvert Barawadi, men skal senere på dagen møte Sonali og faren på shopping i byen i regi av CFI. Vi blir vinket til av hele landsbyen i det vi drar og det er egentlig litt kjipt å forlate det koselige området. Vi kjører så til en annen landsby for å møte fadderbarnet til en kjenning av Hege. Dette er en landsby for CFI ikke har hatt besøk av fadderforeldre før, noe som var veldig tydelig når vi etterhvert kom til landsbyen. Det var ganske tydelig at innbyggerne ikke hadde sett vestlige folk i sin egen by, og vi ble mottatt av at nærmest hele landsbyen skuet på oss, på en positiv måte. Vi kjører inn i en liten gate og kommer etterhvert utenfor huset til fadderbarnet og familien. Vi blir mottatt med tradisjonell seremoni vis som vi etterhvert begynner å bli vant med før vi kommer inn i huset. Vi har med oss en fotball og en pose ballonger til barna, og det viser seg fra første stund at det er populært. Vi gir ut noen ballonger, og det blir etterhvert ivrig stemning blant sikkert 50-60 barn som stod å ventet i døra og utenfor huset. Vi blir servert brus og potetgull imens Hege overrekker gavene fra Bjarne til fadderbarnet. Vi får et sterkt møte med bestemoren til barnet som tar rundt oss alle mens hun gråter av glede. En av de lokale guttene fremfører også et musikalsk stykke på keyboard til oss, og får applaus både fra oss og resten av barna. Det er ganske tydelig at landsbyen ikke har fått besøk av fadderforeldre før, siden barna er over gjennomsnittet ivrig for å få et skue inn i stua hvor vi sitter. Vi er uten tvil æredsgjester i landsbyen, og det føles såklart litt godt.

Dagen nærmer seg slutten, og vi forlater landsbyen og drar mot Pen for å møte Raul, Sonali med familiene på et shoppingsenter for å handle litt nødvendige varer til familien. Hver av familiene her med seg en representant fra CFI og resten av oss følger etter inn i et «kjøpesenter» som for meg føltes som å gå inn i en butikk fra 80-tallet. Hyllene er gamle, bygget er slitt – og strømmen er borte tidvis. Kjøpesenteret har både en klesavdeling, elektronikk og matavdeling. Mesteparten av shoppingen gjøres i kles- og matavdelingen og begge familiene fyller etterhvert opp to handlevogner av varer dem trenger – og noen varer dem unner seg selv pga anledningen uten å være grisk eller storforlangende på noe vis. Beløpsgrensen er satt på 2500 rupees, som er ca 320 norske kroner. Begge familiene handler for dette, og for denne prisen har dem to nærmest stappfulle handlevogner – hvor noen artiklene er gryter, tepper og ellers andre ting vi er vant til å betale mye for. Shoppingen er unnagjort, og vi tar farvel med familiene som blir kjørt hjem av lokale «mopedtaxier» mens vi blir kjørt hjem av våre CFI-sjåfører. Det bærer til hotellet, hvor vi får oss middag mens Hege og Trine får malt hendene på tradisjonelt indisk vis. Nå er vi alle spent på morgendagen og tar tidlig kveld for å være i hvil.

Fadderbarnet mitt Rajesh, ønsker meg velkommen til huset og landsbyen dem lever i.
John og Trine poserer under «festteltet» dem har satt opp til anledningen.
Hege står sammen familien som fikk nytt hus sponset av Seljestad Barneskole i Harstad.
Et bilde fra Bariwadi, byen vi besøkte og senere skulle overnatte i.
Majoriteten av husene er laget av murstein, mens noen er laget av pressening og primitive materialer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *