Saree’s for everybody

Vekkeklokka ringer ca klokken 14:45, og vi skal møtes i gangen for å dra på markedet for å kjøpe damene «sahree», som er kvinnenes nasjonalplagg her i India. Sjåførene kjører oss og våre lokale kontakt og guide fra CFI til markedsområdet i Pen. Det myldrer med folk, og det er ikke til å ikke legge merke til hvor beskuet du blir som hvit i dette området. Jeg ruver værtfall 30cm+ i høyde over majoriteten av dem jeg går forbi – så jeg har faktisk ganske god oversikt. Markedet kryr av små «stander» som selger alt fra fersk frukt, kjøtt, fisk, ris og mel til mer avanserte stander som selger leker eller pyntesmykker/armbånd. Heller ikke på markedet slipper vi unna kaoset med bilhorn, da vi innimellom fort må passe oss for passerende mopeder eller motorsykler som kjører alt for fort gjennom markedet. Vår lokale CFI-kontakt og guide stopper ved en av butikkene på markedet, som er en butikk dem tidligere har kjøpt Saree’er på. Vi blir møtt med et veldig engasjert personale som byr oss på brus. Damene får presentert mange forskjellige typer stoff som saree’en kan lages av. Det finnes hundrevis av forskjellige farger og mønster, så det er om å gjøre å ikke se på for mange for å blande alternativene. Det prøves på mange forskjellige typer stoff og mønster, men endelig har alle bestemt seg. Alle måles på overkroppen for å få rette mål, og sendes med til en skredder som syr saree’ene etter nøyaktige mål. På tur til skredderen, passerer vi gjennom hovedområdet på markedsplassen – og vi er et stort skue for alle som er der. Skredderen tar oss vel i mot ved sin bittelille butikk og jeg og John blir stående å bare myse på omgivelsene mens damene diskuterer hvilket stoff som resten av saree’en skal bestå av. I det fjerne hører vi en slags parade, og vi aner at det er noe i vente når den lokale TV-stasjonen dukker opp i samme gata som vi er i. Ned gata kommer et «tog» med musikanter i front, nesten som et 17. mai-tog. Det er ikke til å unngå å legge merke til at TV-stasjonen er mere opptatt av å filme oss ved skredderen enn den faktiske paraden. Plutselig dukker en gammel mann opp med en avisbit med kritt på i hånda. Han dypper pekefingeren i krittet og setter et merke mellom øynene til meg, John og Hege som står å skuer. Dette er visstnok et tegn på gjestmildhet og samtidig en velsignelse av demmes gjester. Hege ser muligheten til å drille litt, og spør en av parademedlemmene om hun får låne et orange flagg for å drille med. Hege blir fort populær og får stor applaus både fra selve paraden og folk som ser på. Jeg er 100% sikker på at Hege kom på lokal-TV – selv om vi ikke har fått bekreftet dette. Skredderen syns vi er et så hyggelig besøk at han ber oss inn på bakrommet, eller i dette tilfellet hjemmet hans. I smuget hvor inngangen til huset er, står en eske med små høns og kyllinger i tillegg til to bur med undurlater. Inne venter skredderen og hans kone og sønn som ønsker oss velkommen. Rommet er knøttlite, men det blir nok sitteplasser til oss alle. Vi blir spurt om vi vil ha kaffe eller indisk tè. De fleste av oss velger indisk tè, noe ingen av oss angret på. Det er en slags Chai-tè med annerledes krydder. Det var helt fantastisk godt, og jeg forteller sønnen å oversette «Dette er den beste tèen jeg har smakt på årevis.» Han oversetter det jeg sier til faren, og faren bukker og tar meg i handen med et stolt blikk. Vi forlater etterhvert markedet sammen med våre privatsjåfører fra CFI og setter igjen kursen mot hotellet.

Jentene prøver Saree (indisk nasjonalplagg) mens guttene gjør ingenting.
Markedet i Pen er samleplassen for lokalfolket. Vi var de mest populære i mengden.
Hege blir populær når hun stepper inn som drilljente-underholdning på "Freedom Fighter"-paraden

En kommentar om “Saree’s for everybody

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *