Om meg

Litt om meg selv :)

Jeg heter Vidar Stokkenes, er født i 1982 og kommer opprinnelig fra Vollstad, som er en liten bygd 2 mil sør for Harstad. Der voks jeg opp sammen med min mamma og pappa, og min 4 år eldre storebror Jan Magne. Jeg jobber nå ved Helse Nord IKT i Seksjon for Infrastruktur og Basistjenester Nettverkskonsulent i «Seksjonen for Nettverk og Telekom». Har kontor ved Forskningsparken i Tromsø, og trives veldig godt i jobben.

Jeg skriver noe mer interessant her etterhvert…

Min lange livshistorie

Som en hvilken som helst annen bygdegutt, likte jeg å gå i skogen og sondere fjæra som ung. Gud vet hvor mye tid som gikk til å gå fjæra i strekningen Fauskevåg til Tjeldsundbrua. Jeg var veldig interessert i fugl og dyr, og brukte utallige timer på å analysere dyrespor og se etter fuglereir. Utenom det var jeg veldig interessert i det militære, og da alt fra skytevåpen til flyvåpen og fregattaer (interessant kombinasjon, ikkesant?) Så var tiden inne for barnehage, hvor jeg gikk i Smeskogan Barnehage i Gausvik fra jeg var 3 til 6 år mener jeg. Vi var en liten og intim barnehage, og en svært aktiv «utebarnehage» og vi var ofte på tur i skog og mark. Best husker jeg soldagen og solbollene. Og såklart skuffa mi som hadde paraplysymbol, og som var ganske høyt opp på kommoden.

I årene fremover gikk jeg på Fauskevåg Skole, hvor jeg tilbrakte de 4 første skoleårene. Vi var en klasse på to elever (jeg og Anita), og derfor ble vi mer eller mindre slått sammen med to andre små klasser. Det fungerte i grunnen ganske bra, og vi var en tett «gjeng» som gjorde mye fanskap både sammen og med hverandre. Gjengen som jeg husker jeg var mest sammen med var Kristian, Martin, Jenny, Janne hovedsaklig. Og dagene gikk ut på fotballkonk og hvem som kunne få Rektor Nygår til å pikke først i kontorvindusruta.. Sta som jeg var, var det ofte jeg som ble sittende igjen hos rektor, siden jeg var så sta at jeg aldri kunne det magiske trikset med å være YDMYK og «take one for the team». Til alles store begeistring, såklart. Etter skoletid, ble jeg passa av Anne Gerd, og ble kjent med min gode venn Kristian Kvile Hansen, som jeg gjorde ALT MULIG slags herk og fanteri sammen med. Alt fra jordbærslang til bollebaking sammen med… Gud vet hvor mange dager til sammen vi rota nede i den granskogen og laga «Granhytta» som vi var så stolte av. Det var her jeg utvikla min neste store ting, som viste seg å bli kampsport. Ingenting seriøst, alt var improvisert og lært på film! Og jeg har vel gjerne Thomas borte ved brua å takke for min store skytevåpen-fetish. Det ble en del pappbazookaer og maskingevær for å si det sånn!

Etter mine 4 år på Fauskevåg, var tiden inne for å starte på o’store Sørvik Ungdomsskole siden Fauskevåg Skole etterhvert gikk over til å kun være barneklassetrinn. Jeg var beryktet i klassen allerede før jeg kom, siden jeg var ekstremt fiksert på kampsport (selv om jeg ikke var så veldig god…..) og brukte dagene hjemme til å sage i stykker kosteskaft for å lage nunchakus og slagvåpen av alt. Ikke rart dem syns jeg hørtes skummel ut. Men dem fant etterhvert ut at jeg ikke var så skummel, og jeg kom godt inn i «gjengen». Jeg ble etterhvert veldig gode venner med min nye «krets» i Sørvik (Andreas, Daniel J, Trond, Kenneth, Lars Eirik, Walter) Det var i denne tiden at en stor forandring skjedde i livet mitt. Det flytta en ny gutt til bygda som het Walter. Det var til og med bare noen hundre meter fra der jeg bodde – jeg hadde fått en til bestekompis. Allerede i ung alder, ble vi introdusert for scooterkjøring, snørekjøring, og andre VILLE aktiviteter borte i Vollstad-skogene. Det verste og mest ekstreme vi noen gang gjorde, var å kle oss ut som militærpoliti og stoppe biler for å foreta dekk-kontroll. Enough said… Walter begynte også i samme klasse som meg, og fikk tidlig vist sine egenskaper ved klasseturen til Knutmarka og han ble fort en viktig byggestein i «alliansen» ved skolen.

På denne tiden var også da vi fikk våre første datamaskiner i hus. En Commodore 128 og en 286-maskin som vi arva fra Onkel Alf. Vidar hadde i en alder av 12-13 år blitt bitt av spille- og etterhvert internettbasillen. En ny era av livet mitt var i gang!

Etter å ha forbedret mine karakterer fra gjennomsnittlig NG (Nokså Godt) til gjennomsnitlig M (Meget Godt) fra 6. til 9. klasse, var tiden klar for å gjøre store bestemmelser i livet. Voksen som man var, syns man Elektro hørtes «kult» ut, og siden mine venner søkte det så visste jeg ikke bedre å søke dette selv også. Jeg besto Elektro GK og Elektronikk VK1 ved Stangnes Videregående Skole med glans, men innså fort at feilsøking i kopimaskiner og Grundig V12-apparat ikke var «min ting», og jeg måtte gjøre radikale forandringer i utdanningsløpet mitt – jeg tok det første STORE steget i livet mitt og begynte på VK1 IKT Driftsfaget ved Nordreisa Videregående Skole i Nord-Troms. Jeg husker fremdeles uroen i huset når det ble kjent at jeg skulle flytte ut i en alder av 17 år. Det var store skritt både for meg og familien. Bror hadde fremdeles ikke forlatt ørneredet for godt – yngstemann ble den første!

Det neste året i mitt liv, var en radikal forandring. Jeg kunne bestemme selv hva jeg skulle gjøre, og jeg kjøpte ofte ting «på trass» siden jeg aldri kunne gjort det om jeg bodde hjemme. Jeg fikk fort en ENORM vennekrets i et fullstendig fremmed miljø, og skolegangen gikk på skinner. Jeg husker Halvard Wahlgren sa til meg i løpet av den første måneden, «Vidar, du kunne tatt og bestått eksamen den dagen du begynte». Jeg hadde jo unektelig en enorm lidenskap for data, allerede før jeg begynte – og hadde i ung alder arrangert og gjennomført «LAN-party» som vi kalte det for. På hybelhus B, bodde vi 8 stykker på det meste. Det var jeg, Marie (etterhvert Hans), Jøran, Ivan på ene siden, mens i andre korridoren bodde Iselin, Øyvind, Daniel og Sofie. Utenom noen disputter om oppvask og bråk, hadde vi en UTROLIG fin tid sammen, og vi gjorde ofte ting sammen i fellesstua. Feks å se film, lage mat eller spille brettspill. Det ble etterhvert mange turer «på byen» (rundkjøringa…)  når jeg kunne dra «på byen» (…rundkjøringa) lovlig. Lite visste mamma og pappa om at Junior var på gromfylla på Bios og Jegerstua i Nordreisa! Jeg fikk meg uten tvil venner for livet i Nordreisa, men kanskje mest av alt kan jeg nevne Rita Louise, Iselin og Sofie – som jeg fremdeles har god kontakt med.
Tiden var kommet for avreise, og det ble en tårevåt avskjed med Hybelhus B og Nordreisa VGS – hvor jeg forresten gikk ut med 5.6 i snitt *glis*

Grunnet mine gode referanser og karakterer, fikk jeg fort tilbud om lærlingeplass ved Tromsdalen Videregående Skole, hvor jeg skulle tilbringe mine første «ordentlige» år i det voksne karriereliv. Bengt tok godt hånd om meg, og var min nest første (Walters bror, Geir Salamonsen var vel den første?) mentor i mitt nye fag. Min første hybel i Tromsø var i Storsteinnesveien i Tromsdalen, hvor jeg desseverre ble boende i kort tid pga en disputt med huseier. Jeg flyttet senere inn hos Maria, som jeg delte hus sammen med rett over veien fra der jeg jobba ved Tromsdalen VGS. Vi hadde våre oppvask og støvsuge-krangler, men vi har ledd av det i ettertid. Vi hadde virkelig en koselig tid i Tomasjordveien 53B! Det var rundt denne tiden at hele Vidar’s «voksne» liv forandret seg. Jeg ble kjent med en jente (på EFnet på IRC, selvfølgelig) som het Gudrun som kom fra Sortland. Lite visste vi om at vi etter et 2 års vennskap ble kjærester tidlig i Juni 2002. Jeg var da 20 år, Gudrun var 16 år. Etter endt lærlingetid, fikk jeg meg jobb igjen i Harstad i Telenor Privat Kundeservice hvor jeg holdt ut i 1.5år. Salgsyrket var ikke noe særlig for meg!

Det var året etter at den store katastrofen rammet både meg og familien min. Min kjære, kjære pappa Magne som jeg var så utrolig glad i, fikk diagnosen kreft etter å ha vært mye småsyk i halsen og lungene over lang tid. Det gikk 3 raske måneder etter han fikk kreftdiagnosen til han stille sovnet inn ved Harstad Sykehus, 3. November i 2003. Hele slekta, familien og bygda var i sjokk etter det som hadde skjedd. Hvem som skulle tro at noe sånn skulle skje? Aldri hadde jeg trodd at noe slikt skulle skje med mine egne – jeg hadde kun hørt om andre som hadde opplevd noe så grusomt i ungdommen sin. Det var på tide å arrangere salg av hus, og kjøp av ny leilighet til mamma, siden mamma ikke ville ha ansvar for huset med sin MS-diagnose som allerede hemmet henne på sitt vis. Vår lille familie var redusert til bare 3, fra oss 4 som vi brukte å være :(

Tiden var inne for å tjene landet, og jeg begynte min førstegangstjeneste ved Madla i Stavanger. Etter 10 tapte kilo, X antall hinderløyper tilbakelagt, 1 kurs og x antall armhevinger/kroppshevinger tatt – var jeg «utskrevet» F-16 Våpensystem Teknikker, og tilbringte de neste 10 månedene ved Bodø Hovedflystasjon i Bodø. Det var til tider ganske seriøse ting vi drev med. Vi lastet skarpe radar- og varmesøkendemissiler og bomber på fly, som vi dagen etterpå så på TV2 Nyhetene at ble sendt til Afghanistan ut i krig… Det var en tung og fremmed side av meg som dukket opp, når jeg merket ubehaget med å være borte fra noen som jeg var så glad i.. Det ble mange tunge kvelder hvor jeg gikk langs taxebanen og snakket i telefonen med kjæresten min, telefonregninga skjøt i været også husker jeg. Min tid i Forsvaret var over, og jeg gikk 4-5 måneder arbeidsledig før min store «drømmejobb» ramlet ned i fanget på meg. Jeg fikk med jobb som IT-konsulent ved Unitersitetet i Tromsø ved det Medisinske Fakultet. Og det var akkurat en slik jobb jeg hadde ville hatt alle disse årene! Selv om jobben bare var midlertidig (et halvt år) søkte jeg, og jeg jobbet ved UiT i 2 år før jeg ble tvunget til å slutte siden dem ikke fikk lov til å fastansette meg pga utdanningskrav. Det var også på denne tiden at mitt 4 års lange forhold med Gudrun tok slutt. Grunnen er så graverende og forferdelig at jeg ikke vil bruke papiret (eller bit’ene) å skrive det på.. Jeg ble plutselig singel, og levde plutselig i min helt egne alene-verden. En helomvending i livet. Ikke ble det noe bedre av at jeg ganske tidlig havnet i et nytt forhold, som jeg nok selv ødela pga fortiden..

Jeg fikk meg da jobb i Helse Nord IKT, som er hvor jeg jobber i dag :)

Håper etterhvert å utvide denne historien i detalj hvor det trengs, og kanskje legge til noen barnebilder :)